torsdag 22. mai 2014

Straffeforbannelsen


Det er kun 21 dager igjen til VM, men engelskmennene har pratet om straffekonkurranser i Brasil i snart to år allerede. De gruer seg. Og den verste måte de kan ryke ut på, er på straffer.

Slik de har røket ut av VM tre ganger tidligere.
Det er ingen myte at England er dårlige på straffekonkurranser. De har den dårligste VM-statistikken i verden. Og da trenger man kanskje ikke nevne at Tyskland har den beste.
Ta med at England også har røket ut av EM på samme måte, og man forstår at dette er et kompleks.

Det er en av grunnene til at psykiater Dr Steve Peters er med troppen. Det mentale spiller en rolle.
Straffekonkurranser er ikke loddtrekning. Endelig har England også forstått det.

Hvem skal så ta straffene?

Noen sier seg selv, mens det også er viktig å ha igjen et bytte slik at man får Southamptons Rickie Lambert på banen. Han har scoret på 31 av 31 straffer (pluss 2 av 2 i straffekonkurranser)

Her er spillerne som har tatt straffer i Premier League (hvor mange de har tatt i parantes) med uttellingsprosent:
Leighton Baines (13) 100 %

Rickie Lambert (6)     100 %

Phil Jagielka (2)          100 %

Frank Lampard (50)    86 %

James Milner (5)         80 %

Steven Gerrard (36)   78 %

Wayne Rooney (24)   71 %

Daniel Sturridge (3)    67 %
Ingen flere i den engelske VM-troppen har slått straffer i Premier League.

I tillegg har påtroppende Nottingham Forest-boss, og tidligere U21-landslagstrener, Stuart Pearce lansert Joe Hart som straffeskytter. I følge mannen, som selv har bommet avgjørende straffe i mesterskap, var det ingen som var sikrere på straffesparktreningen på U21-landslaget.

Det er allerede slått fast hvem som har den beste, og hvem som har den verste, historikken når det kommer til straffesparkkonkurranse i VM.

Her er litt flere tall:
Tyskland 4 seirer – 0 tap (100 %)
Argentina 3 – 1 (75 %)

Brasil 2 – 1 (67 %)

Frankrike 2 – 2 (50 %)

Spania 1 – 2 (33 %)

Italia 1 – 3 (25 %)

England 0 – 3 (0 %)

 Kanskje også verd å legge merke til at Italia langt fra har noen god statistikk på dette i VM, de heller. Det finnes dessuten 16 lag som har vært med i en eller to straffekonkurranser i VM-sluttspill. De er ikke tatt med i denne statistikken.

Englands straffeforbannelse lever. Så gjenstår det å se om man har det i seg å bryte den. Denne gangen er i alle fall ikke alt overlatt til tilfeldighetene.

 (Kilde: Wikipedia)

 Hva mener du?
Kan England bryte straffeforbannelsen?
Hvem burde ta straffer for England?

onsdag 21. mai 2014

Kunstgress forringer fotballopplevelsen

La det være sagt med en gang. Jeg elsker norsk fotball. Jeg elsker Tippeligaen. Jeg har vokst opp med den norske fotballen, og det var norske kamper min far tok meg med på. Om vi tok fly til Tromsø, eller om vi dro på Bislett.

Norsk fotball er en stor del av livet mitt, og jeg drar så ofte som jeg kan på norske kamper. Om det er Tippeligaen, 1. divisjon eller 2. divisjon. Og jeg ser TV-sendte Tippeliga-kamper hver eneste runde.

Men skal man følge norsk fotball, live eller på TV, betyr det også at man er nødt til å se et stort antall kamper med kunstgress.
Og for meg gjør kunstgresset fotballen litt kjedeligere.


Å se fotball bli spilt på kunstgress forringer rett og slett min opplevelse.
Tempoet blir litt annerledes, ballen spretter litt ulikt det man er vant til, spillet blir (om enn marginalt) ikke det samme som det man ser på naturgress. Det er kanskje noe ubestemmelig, men det blir ikke helt det samme. Hverken på TV eller på tribuneplass.

Det finnes selvsagt mange gode grunner til å anlegge kunstgress, og det er ikke slik at jeg ikke kan ha forståelse for dem. Og jeg skal heller ikke gå inn på nytteverdien av kunstgress. For det kunstige underlaget gjør veldig mye bra for både fotballen, og for den oppvoksende generasjonen.

Men som TV-titter og publikumsgjenger, gjør den altså opplevelsen dårligere.

Og når jeg har kommet med dette utsagnet tidligere, blir man alltid møtt med at det må da være mye bedre enn å se fotball på en potetåker.
Ja, kanskje. Kanskje.

Men hvorfor alltid sammenligne med potetåker? Er det eneste sammenligningsgrunnlaget i Norge?

Nei.


Det går helt fint å lage flotte gressbaner for størstedelen av sesongen i Norge. Hvertfall sør for Trondheim.

Ja, det har vært mange åkre i mars (når den norske sesongen strengt tatt ikke burde vært i gang), og til dels i april. Og så tærer det ofte på fra oktober og utover.

Men fra mai og gjennom sommeren, sensommer og deler av høsten, burde gresset være suverent.

At man likevel velger å ha kunstgress, anser jeg som et økonomisk spørsmål. For gresset må jobbes med om man vil ha det strøkent gjennom sesongen. Og man mister også flerbruksmuligheten.

Men flerbruksmuligheten trenger man vel stort sett ikke, med så mange flotte kunstgressbaner utenom de største arenaene.
Og skal det ikke være litt ekstra stas de(n) gangen(e) man får trå ut på det aller helligste. Stadion du har drømt om å spille på hele livet?

Jeg tror noe av forklaringen på publikumsnedgangen i Tippeligaen også ligger hos alle kunstgressbanene. Tippeligaen har blitt en kunstgressliga. Og den har med det blitt litt mindre underholdende.


Si gjerne din mening i kommentarfeltet


tirsdag 20. mai 2014

Sesongens beste (og verste) i Premier League

For halvannen uke siden ble Manchester City kronet som ligamestere i England. Det ble en fantastisk sesong, med spenning hele veien inn om ligatittelen. Akkurat slik man kunne håpet på forhånd. Seks av sju norske spillere, pluss en manager, rykket dessverre ned. Og bortsett fra play off-finalene som kommer som perler på en snor fra lørdag, er den engelske sesongen over.

Her er mine kåringer fra sesongen som gikk:

Årets spiller
1. Luis Suarez
2. Yaya Toure

Årets manager
1. Brendan Rodgers
2. Manuel Pellegrini

Året mål
1. Jack Wilshere, Arsenal (mot Norwich)
2. Alex Tettey, Norwich (mot Sunderland)

Årets kamp
1. Liverpool - Man City 3-2
2. Crystal Palace - Liverpool 3-3

Årets skuffelse
1. Manchester Utd.
2. Norwich

Årets kjøp
1. James McCarthy (Everton)
2. Dejan Lovren (Southampton)

Årets floppkjøp
1. Dani Osvaldo (Southampton)
2. Ricky van Wolfswinkel (Norwich)

Årets nyvinning
1. Hawkeye

Enig eller uenig?
Noen kategorier som mangler?
Sin din mening i kommentarfeltet under

Mesterskapskjøpene

De dukker opp i hvert eneste mesterskap. Enten er de relativt ukjente, eller så er de nærmest avskiltet – for så å briljere på mesterskapsscenen. Og etter det, er de blant verdens mest ettertraktede spillere, og supporterne til lagene som får kjøpt en slik, sitrer av forventning.

For to år siden var Mario Mandzukic ikke med i planene til Wolfsburg. Men tre mål på EMs to første matcher, gjorde kroaten langt hetere enn han var før mesterskapet, og hans rykte har vokst i takt med scoringene for Bayern München.
Andrei Arshavin og Roman Pavlyuchenko var brennhete for et artig russisk lag under EM i 2008. Begge ble belønnet med overganger til klubber i Nord-London. En til Arsenal og en til Tottenham. Med blandet hell, for å si det litt forsiktig.

Når det gjelder Klebersons overgang til Manchester United, trenger man ikke være spesielt forsiktig med vendingene. Etter et bra VM i 2002, var det flere klubber som ønsket brasilianeren. Han endte under Sir Alex Fergusons vinger, men vil for alltid stå som en av skottens største bomkjøp.

Det var ikke Javier Hernandez, som imponerte under VM i Sør-Afrika for fire år siden. Heldigvis for Manchester United-fansen, hadde klubben vært såpass forutseende at de kjøpte spissen før mesterskapet. Det sparte dem for en god bunke pundsedler.

Få var hetere enn et par av Senegals spillere i 2002. De åpnet VM med å slå de regjerende mesterne Frankrike, og den heteste av dem alle var El-Hadji Diouf. Han endte i Liverpool sammen med lagkompis Salif Diao, men karrieren i Europa inneholdt mer kontroverser enn fantastisk spill – selv om talentet var ubestridt. Diao ble heller aldri noe i nærheten av den suksessen man hadde håpet på.

Og det finnes mange andre eksempler. Tomas Skuhravys hat-trick mot Costa Rica sørget for en drømmeovergang til Genoa (foran nesa på Jørn Andersen), Karel Poborsky herjet i 1996, og dro til Manchester United, Gilberto Silva ble en Arsenal-suksess etter VM i 2002, Toto Schillaci, Yuri Zhirkov, John «Faxe» Jensen og så videre.

Takk til twitter for hjelp med denne bloggposten.
Mange gode fotballhoder der – og @RunarHenningsen, @AHBryhn, @SindreOM, @CSNwelve88, @Wollerto, @ErikSelnes, @EirikJohans1, @Sorlandsgutten, @SMarthinussen, @elgesem, @JHaugnes, @alwaysnews86, @onkelreinhardt, @FredrikEkanger, ‏@e_lindland, @Ohremeister, @Slotte_93, @fredrikelvebakk, @espenj, @CheGiaevara, @cjisme, @Jacobnyg, @Mariusaga1, @Gustavsen12 og @ST1ddawg har alle hjulpet meg med denne. Tusen takk!

Hvem kommer så til å starte budkrigene om et par måneder?
Hadde dette vært eksakt vitenskap, ville de kjøpene vært gjort allerede. Men VM serverer oss alltid nye spillere. Nye favoritter. Nye favorittlag. Det er noe av det man kan elske med et mesterskap.

Kom med dine forslag i kommentarfeltet, så skal jeg komme tilbake med en bloggpost


mandag 19. mai 2014

25 dager igjen: Forventninger skapes

Det er 25 dager igjen til VM starter. Forn Englands del er det 27 dager igjen til den første kampen mot Italia. Og i dag møtes Englands VM-tropp i Portugal. Oppkjøringen er i gang.

Og mangelen på forventninger på balløya gjør at man plutselig forventer masse.

For nå kan jo laget dra til Brasil uten å ha nasjonens krav på skuldrene. det må jo frigi masse energi, og med alle ungguttene som er tatt ut, kan jo laget nå langt. Det er konsensus blant eksperter og presse – og plutselig står Roy Hodgsons unge mannskap i Manaus med en hel nasjons krav om seier igjen.

Roy Hodgson utelukker selvsagt ikke at hans menn kan gå hele veien. Men han er forsiktig i sine uttalelser. Og klok. Og det er heller ikke så rart man plutselig kan se for seg at dette laget kan nå et stykke.

Steven Gerrard har hatt en knallsesong. Jo Hart er en potensiell matchvinner. Veteranenes rutine kombinert med Sterling, Barkley, Sturridge, Shaw, Lallana, Wilshere og de andre ungguttas energi, ser jo unektelig bra ut.

Men så er det Wayne Rooney da.
Englands kanskje største stjerne. Mannen England har sett til i flere sluttspill. Spilleren som må levere. Som må vise at han hører hjemme på øverste hylle. Personen som kanskje ikke alltid har vist at han holder en hel sesong – pluss en sommer. Skal han lykkes denne gangen?

Wayne Rooney har til sammen spilt åtte VM-kamper i Tyskland og Sør-Afrika. Han står bokført med null scoringer. Det er et eller annet med Wayne Rooney og VM som ikke stemmer. Skadeproblemer i forkant. Sliten etter enda en lang sesong. Feil fokus, som under VM for fire år siden da han bannet til kamera og skjelte ut egne supportere for å bue.


Den fella skal han ikke gå i denne sesongen. Han ble (for)fulgt av engelsk presse da han var på ferie etter ligaavslutningen. Kanskje ødela det noe av gleden over fri. Men for Englands del får man håpe at de to personlige trenerne han hadde med seg, ødela mer. Og at ingen denne gangen skal kunne ta Wayne Rooney på at han ikke var fysisk klar.

Da er det kun hodet igjen.
Og om det sitter på rett plass, kan kanskje dette blir Manchester United-angriperens mesterskap.

Skulle det bli det, kan kanskje engelskmennene glede seg. Kanskje.

Gruppa ser ikke veldig overkommelig ut. England reiser til VM som en outsider – til å avansere fra gruppa. Det er ikke hverdagskost. Men mange mener både Italia og Uruguay er større favoritter til å ta seg videre fra gruppe D.

England kan prøve, men de får aldri til, å reise til et mesterskap uten forventninger. 48 years of hurt gjelder fortsatt.

Men de neste 27 dagene - og i alle fall et bittelite stykke inni mesterskapet er det lov både å håpe og drømme. Og det gjør de.
Før de skal reise til nasjonen der de opplevde et av sine pinligste VM-nederlag noen sinne. 0-1 mot USA i 1950.

Og så kan de ta med seg skottenes VM-låt fra 1998;

Don’t come home to soon….


Hvordan skal England avansere fra gruppespillet?
Kommer de til å klare det?
Kan de vinne VM?
Kom gjerne med dine meninger i kommentarfeltet

søndag 18. mai 2014

En hyllest til... britiske managere

Britiske managere får ofte ikke spesielt mye ros. Og man ser hos de mange utenlandske klubbeierne, at skepsisen til britene lever også der. Det er mange managere for eksempel WBA kunne ansatt, men de valgte Pepe Mel, uten at det gikk spesielt bra til slutt, til tross for at de berget plassen.

Så derfor kommer rosen her nå.

Flere britiske managere har levert så til de grader denne sesongen.

Brendan Rodgers har løftet Liverpool på en fantastisk måte. De spiller fotball, og har i tillegg fått med resultatene. Det kunne fort blitt ligagull.

En jeg også vil fremheve er Steve Bruce. For ikke mange sesongene siden snakket man om at han var så gammeldags at han ikke engang hadde e-post. Nå, med et ekspansivt system, ofte tre bak, tok han Hull opp til Premier League, og ikke nok med det – hans Hull satte klubbrekord i antall poeng i Premier League, og de kom til FA-cupfinalen. En kjempeprestasjon.

Crystal Palace lå desidert sist da Tony Pulis tok over. Siden hans inntreden har Palace vært det åttende beste laget i Premier League.

Mark Hughes har ikke bare utviklet fotballen til Stoke. Han har også tatt laget til sin beste ligaplassering siden midten av 70-tallet.

Sam Allardyces fotball vil alltid være omdiskutert, men det er udiskutabelt at West Ham endte på en mer enn godkjent plass på tabellen.

Nedover i divisjonene har også flere britiske managere gjort kanonjobber. Nigel Pearson og Sean Dyche har allerede rykket opp med henholdsvis Leicester og Burnley. Play off-finalen er mellom to britiske managere, etter at en spanjol og en tysker røk i semifinalene.

Kenny Jackett har gjort det glimrende med Wolves, og Russell Slade har gjort en av sesongens prestasjoner med Leyton Orient.
Eksemplene er mange. Men gjør det at flere Premier League-klubber ser til sine egne når nye managere skal ansettes? Det ser ikke slik ut.

Og jeg tror managere som for eksempel nevnte Pearson og Dyches eneste muligheter til å komme seg til Premier League, er å rykke opp selv. Og det klarte de, og bra for dem.

Man skal heller ikke underslå det faktum at mange britiske managere også kunne hatt veldig godt av å hente impulser fra utlandet, slik Steve McLaren har gjort. Ingen tvil om at han har vokst på det.

Derfor er det også spennende å se at Carlo Ancelotti-assistent Paul Clement linkes til Brighton-jobben.

Mye ros til britiske managere – og det har de gjort seg fortjent til.

Så skal vi la være å nevne David Moyes, Chris Hughton, Steve Clarke, Paul Lambert, Ian Holloway og kanskje Tim Sherwood utover at det selvsagt finnes eksempler på at britiske managere ikke alltid fortjener å bæres på gullstol.


Hva mener du?
Er britiske managere oppskrytt, eller får de ikke rosen de fortjener?